Er det plass til alle?

Det snakkes så mye om frafallet i idretten når ungene blir tenåringer, og lages masse flotte planer for hvordan man skal beholde ungdommen lengst mulig. Når det gjelder fotball, som jeg via mitt barn har hatt tilknytning til i en del år nå, er det mange som tilsynelatende er opptatt av det, men hva skjer i praksis? Er det virkelig sånn at man ønsker å beholde alle?

NFF (Norges fotballforbund) sier dette:
NFF har to ulike mål med ungdomsfotballen (13 til 19 år):

1. Vi skal ta vare på alle - vi skal legge forholdene til rette sånn at flest mulig blir i fotballmiljøet lengst mulig.
2. Vi skal gi talentene våre best mulige forutsetninger til å bli gode spillere.

Og så er det opp til de enkelte klubbene da å videreføre dette i sitt arbeid. Men hvordan gjør de det i praksis? På mitt barns lag gjør de det slik at talentene og de som anses som gode nok for den såkalte førsteelveren prioriteres, mens de andre overses mer eller mindre. Det gjøres lite for å beholde dem eller å hjelpe dem til å utvikle seg som spillere. Til en viss grad har vi gjennom flere år sett at det foregår "topping av laget", at de flinkeste alltid får spille mens andre får mindre spilletid. Men i år er dette virkelig blitt satt i system. De beste spillerne fra laget/årsklassen under hentes inn til kampene for å styrke laget på bekostning av en del av lagets egne spillere. Dvs. at de minst flinke får minimalt med spilletid på kampene - det er for enkelte snakk om bare noen få minutter. Hva blir da igjen for å stimulere deres fotballglede?

Så skulle man kanskje tro at min klubb er en av toppklubbene våre, at det er et slags rekrutteringslag for et storlag. Men neida. Det er bare en relativt middelmådig distriktsklubb. En såkalt breddeklubb. Vi bor på et lite sted, har et begrenset rekrutteringsgrunnlag, og de som er virkelig gode eller har store ambisjoner forsvinner fort til nærmeste elitelag. Og det er vel ganske naturlig. For selvfølgelig må talentene tas hånd om også. Det skal være plass til alle. I vår klubb får talentene som ønsker å bli tilbud om å hospitere med eldre lag og de beste får også være med på såkalte sonelag.

Ved å ikke toppe laget blir lagets resultater kanskje dårligere, men betyr det ikke mer å drive god spillerutvikling og å redusere frafallet blant ungdom? Bør vi ikke større grad sette spilleren i sentrum - og ikke resultatene? De fleste som spiller fotball, gjør det i jakten på den gode opplevelsen sammen med laget. De som ikke presterer bra idrettslig sett har kanskje andre kvaliteter. Er det ikke like viktig å ha med de som bidrar på andre måter - f.eks. med sosiale ferdigheter? Er det riktig at de allerede i en alder av 13-14 skal vurderes og sorteres på samme måte som toppidrettsutøvere  - er de voksne nok nå? 

Hva er konsekvensene av selektering etter ferdigheter? Jeg tror det blir oppfattet som ekskludering, at de som ikke strekker til føler seg uønsket. Kanskje velges en annen aktivitet, men i verste fall blir resultatet inaktivitet. Vil vi virkelig sende dem hjem til playstation og pc? Er det ikke bedre å være sosiale og i aktivitet? Undersøkelser som er gjort blant ungdom i alderen 13-19 år, viser at det store flertall ønsker å være med fordi fotballen har en egenverdi i seg selv, fordi fotball er gøy å spille her og nå - uten å ha store ambisjoner om framtidige prestasjoner.

Så hvorfor ikke bare la dem ha det gøy sammen med vennene sine og la det mindretallet som jager prestasjoner og søker alvoret lete etter det andre steder?

Kilder: Mye av teksten er lånt fra NFF og Bjørn Inge Bjørnebye