Mine netter...

Du våkner

Du våkner av sorg om natten;
Du vet hva det er;
igjen har han sittet og sett på deg
Igjen var han nær

Han ser på deg når du spiser
Han ser på deg når du vil le
Han ser på deg når du sover
Du våkner ofte av det

Du våkner av svette om natten,
badet i iskoldt vann.
Drømmen lyver aldri:
Ditt isflak driver fra land.

Alltid den samme mann.

Jens Bjørneboe

 

 

 

 

 

 

 

 

Fremtid

Ofte tenker jeg at det er så vanskelig å ta viktige avgjørelser fordi det er så mange ukjente variabler i framtida. For:

Hvis jeg gjør det og det kan det og det skje, men hvis det skjer og jeg har gjort det så     blir det og det feil. osv. osv.

Men så ender jeg opp med å ikke ta avgjørelser i det hele tatt. Å si at jeg har beslutningsvegring blir å ta i for lite liksom....
Tenk som mye enklere det hadde vært om jeg kunne se litt inn i fremtiden!

Er det en typisk kvinnegreie det der? Er menn flinkere til å bare ta en avgjørelse, riste det av seg om det blir feil - bare si kjekt at "det nytter ikke å gråte over spilt melk" og "dett var dett"? Eller er det bare jeg som er umoden eller alt for konsentrert om andres meninger og velbefinnende? Burde jeg bli flinkere til å tenke mer på meg selv? Hvor går egentlig grensen mellom egoisme og fornuft?

Nettet er fullt av sitater som dette:

Don't regret the things you did.
Regret the things you didn't do when you had the chance.

Er det sant?

Mitt rare nettliv

For en stund siden kom jeg tilfeldigvis over et samlingssted på nettet, en slags virtuell by om du vil. Nysgjerrig som jeg er laget jeg meg jo straks en profil der. Helt anonymt selvfølgelig ... jeg vil ikke akkurat risikere å bli gjenkjent på gata heller. ;-)
Uansett gikk jeg inn der med et åpent sinn, klar for å utforske "virtual reality"...
Det første jeg la merke til var at det var alle typer profiler der. Mange single som åpenbart var der for å skaffe seg dater, en del ikke single som ønsket det samme også forøvrig. Noen brukte det også for å fremme sine hobbyer (foto, musikk...), selge noe eller kringkaste sine politiske holdninger. Til og med gatepresten så jeg der - han hadde en fin profil hvor han fortalte hva han (og hans hjelpere) kan bidra med og oppfordret til å ta kontakt.

Til min postkasse strømmet det straks inn med henvendelser fra mer eller mindre desperate menn i alle aldre:

• Yngre menn (mange omtrent 20 år yngre enn meg) tilbød sine tjenester som unge virile elskere, noen av dem kun for å få "opplæring av en erfaren flott dame". Det er også de som er ivrigst på å ville vise seg fram på cam og oftest ber om å få sende bilder av "utstyret" sitt. Og tydeligvis så de på damer i min alder som et lett bytte. Er det virkelig sånn?
• Yngre jenter er det også noen av. De sier også ting som "ønsker å læres opp av moden dame", men mellom linjene leser jeg iblant at de forventer betaling for dette.
• Videre er det utrolig mange menn på min alder som oppgir at de har vært gift/samboere i årevis men "lever i platoniske og kjærlighetsløse forhold" og "holder sammen for ungenes skyld". De er jo derfor bare helt nødt til å søke sex og lidenskap andre steder selvfølgelig. Det må jo alle forstå??
• Så har vi pensjonistene. Det er ikke så mange av dem på nett, og derfor ikke så mange som har tatt kontakt. Men de som har gjort det har alle hardnakket hevder at de "mentalt er mye mye yngre enn fødselsdatoen tilsier". De skryter av at de forstatt er virile, er "ekstremt utholdende" og ikke minst hvor gode de er pga. all erfaringen de har. Ingen tvil om hva de ønsker altså...
• MEN så helt til slutt må jeg nevne en dessverre liten, men uansett veldig hyggelig, gruppe mennesker jeg fikk henvendelser fra. Jeg kaller dem de normale jeg. :o). For det er en del hyggelige mennesker der ute og, som i likhet med meg bare ser på dette som et tillegg til det virkelige livet, et sted man kan diskutere hobbyer og interesser og prate litt ukomplisert med mennesker en kanskje normalt ikke ville truffet.

Siden min bildeløse profil blir overrøst med mer eller mindre amorøse tilbud lurer jeg jo litt på hva det er som gjør folk (menn) så desperate. Kan det virkelig være sånn at de nøyer seg med hva som helst? Og hvis de bare fikk avslag på henvendelsene sine så hadde de vel etter hvert gitt opp? Så da lurer jeg på: er det sååå mange lettvinte damer der ute? Eller er det bare jeg som er gammeldags og kjedelig?

PS: alt som står i klammer (") er sitater fra reelle henvendelser.

Halvveis inn i året...

... gjør man seg jo noen refleksjoner...

Det er midtsommer.
Og hva har det blitt til med alle de store sommerplanene? Alt man skulle gjør når sommeren endelig kom?
Enda har jeg ikke løpt barfot i gresset, plukket store buketter markblomster, ligget ved strandkanten og varmet meg i sola, kjent varm sand mellom tærne og varm sommerbris i håret...

Det er midtsommer - halvveis i det året som for litt siden var helt nytt og ubrukt.
Og hva har det blitt til med alle planene om hva man skulle bruke det nye året til? Hvordan har det gått med nyttårsforsettene? Er det kanskje på tide å ta en statusoppdatering ... og ikke vente til man kan lukte julaften?

Enda har jeg ikke klart å starte den slankekuren. Kroppen ser fortsatt like blubbete ut i bikini. Og enda har jeg ikke blitt flinkere til å gjøre husarbeid. Ikke har jeg blitt flinkere til å ringe gamle venner heller.

Heldigvis er det enda litt tid før høsten er her. Det vil i hvert fall jeg trøste meg med. Enda er ikke feriemåneden juli kommet. Det er enda tid til å nyte litt.

Og ikke minst: Det er enda litt tid før min høst er her. Forhåpentligvis får jeg enda noen ganger barnslig nyte somrene som kommer. Så får det ikke være så farlig om jeg ikke klarte å sette i gang slankekuren som planlagt og at jeg ikke ble noe flinkere til å holde huset ryddig.

Midtsommernatt

Midtsommernatten
er uten tid.
Uten soloppgang og solnedgang
og med lys og mørke støpt inn i hverandre
er det som om solen og natten
så hverandre første gang
oppslukt av hverandre.
I sommernatten stod de så tett sammen
at de helt var uten skygge.

Stein Mehren

 

Lenker

Svinebundet av tusen små lenker som hver for seg ikke er tykkere enn et hårstrå, men som til sammen hemmer henne slik at hun ikke kan ta ett skritt utenfor den snevre sirkelen av daglige plikter.

Irène Nèmoirovky

Om å glemme....

Dette blir ikke en vanlig epistel om dårlig hukommelse, om å glemme hverdagslige ting. Selv om det for så vidt kan være irriterende nok. Nei, jeg tenker på mennesker og samhandling. Hva er det som gjør at enkelte mennesker er umulige å glemme, til tross for at de kanskje bare har sveipet innom livet ditt på tilfeldig vis en veldig kort stund, mens andre - kanskje gjengangere - forsvinner ubemerket ut? Hva skal til for å virkelig gjøre inntrykk på andre mennesker?

Jeg har opplevd å treffe kjekke folk som har vært mine kolleger for relativt kort tid tilbake og ikke husket dem i det hele tatt. Har bare så vidt følt at det har vært noe kjent ved ansiktet. Jobber de kanskje i en butikk jeg handler i? Mens f.eks. en lærer jeg hadde på ungdomsskolen stadig dukker opp i tankene helt uten grunn. Forøvrig traff jeg denne læreren på en gjensynsfest, men hun så bare uforstående på meg, og sa: gikk DU i denne klassen? Gjett om jeg ble skuffet ... Men, men ... sånn er det å leve livet som grå mus.

Alle ønsker vi - trenger vi - å bety noe for noen. Men hvorfor er det så viktig å bety noe for mennesker som egentlig er relativt uinteressante for oss? Må vi oppnå oppmerksomhet for å tro at vi er noe ... er viktige? Er dette et snev av det samme de lider av de som jager etter kjendisstatus ... og vi som blogger?

Noen mennesker glemmer du lett. Noen mennesker glemmer du aldri.

Hva er det som gjør at enkelte setter seg som lim på hjernen din?

Den dag kjem aldri

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,
for om eg søver, eg um deg drøymer.
Om nott og dag er du like nær,
og best eg ser deg når myrkt det er.

Du leikar kringom meg der eg vankar.
Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du støtt meg fylgjer på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.

Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
d'er du som kjem inn til meg, eg tykkjer:
Eg sprett frå stolen og vil meg té,
men snart meg sig atter ende ned.

Når vinden lint uti lauvet ruslar,
eg trur d'er du som gjeng der og tuslar!
Når sumt der burte eg ser seg snu,
eg kvekk og trur det må vera du.

I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d'er deg eg ser; deg i alt eg høyrer:
I song og fløyte- og felelåt,
men endå best i min eigen gråt.

A.O. Vinje.

Kom mai, du skjønne milde...

Dette er vårmåneden framfor noen. Det spirer og gror og er så lekkert grønt over alt. Jeg blir iblant helt på gråten ute på min små skogsturer fordi det er så utrolig VAKKERT! Og så den herlige lukten da!

Men jeg synes våren går alt for fort - alt eksploderer på en gang og plutselig er det over. Jeg får bare lyst til å rope STOPP - bli litt til! Men denne våren har vært litt kjøligere enn vanlig, og dermed varer alt lenger. Litt deilig det og.

Og så går jo våren ekstra fort for oss fordi det er den travleste tida på året. Kornet skal i jorda, helst så fort som mulig, med alt det innebærer av tung jobb og tidspress. Men samtidig er det jo en givende jobb også da, dette å få se det spirer og gror ... at arbeidet vår bærer "frukter". Ikke minst er det bra for oss som familie. Ungene er nemlig med og jobber, får ansvar og føler at de er til nytte - at de er viktige. Påsan framhever stadig det - at kameratene hans, de gjør ingen ting hjemme de (sagt med stooor undring) og er temmelig bortskjemte og late.

Mai er også festmåned nr. 1. Det er både konfirmasjoner, bursdager og 17. mai. Altså mange hyggelige anledninger til å lufte bunaden og hygge seg sammen med familie og venner. Noe som minner meg på: må vaske og stryke skjortene i dag!