Om å glemme....

Dette blir ikke en vanlig epistel om dårlig hukommelse, om å glemme hverdagslige ting. Selv om det for så vidt kan være irriterende nok. Nei, jeg tenker på mennesker og samhandling. Hva er det som gjør at enkelte mennesker er umulige å glemme, til tross for at de kanskje bare har sveipet innom livet ditt på tilfeldig vis en veldig kort stund, mens andre - kanskje gjengangere - forsvinner ubemerket ut? Hva skal til for å virkelig gjøre inntrykk på andre mennesker?

Jeg har opplevd å treffe kjekke folk som har vært mine kolleger for relativt kort tid tilbake og ikke husket dem i det hele tatt. Har bare så vidt følt at det har vært noe kjent ved ansiktet. Jobber de kanskje i en butikk jeg handler i? Mens f.eks. en lærer jeg hadde på ungdomsskolen stadig dukker opp i tankene helt uten grunn. Forøvrig traff jeg denne læreren på en gjensynsfest, men hun så bare uforstående på meg, og sa: gikk DU i denne klassen? Gjett om jeg ble skuffet ... Men, men ... sånn er det å leve livet som grå mus.

Alle ønsker vi - trenger vi - å bety noe for noen. Men hvorfor er det så viktig å bety noe for mennesker som egentlig er relativt uinteressante for oss? Må vi oppnå oppmerksomhet for å tro at vi er noe ... er viktige? Er dette et snev av det samme de lider av de som jager etter kjendisstatus ... og vi som blogger?

Noen mennesker glemmer du lett. Noen mennesker glemmer du aldri.

Hva er det som gjør at enkelte setter seg som lim på hjernen din?

Den dag kjem aldri

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,
for om eg søver, eg um deg drøymer.
Om nott og dag er du like nær,
og best eg ser deg når myrkt det er.

Du leikar kringom meg der eg vankar.
Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du støtt meg fylgjer på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.

Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
d'er du som kjem inn til meg, eg tykkjer:
Eg sprett frå stolen og vil meg té,
men snart meg sig atter ende ned.

Når vinden lint uti lauvet ruslar,
eg trur d'er du som gjeng der og tuslar!
Når sumt der burte eg ser seg snu,
eg kvekk og trur det må vera du.

I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d'er deg eg ser; deg i alt eg høyrer:
I song og fløyte- og felelåt,
men endå best i min eigen gråt.

A.O. Vinje.