Om å gripe øyeblikket...

Øyeblikket

Mellom før

og etter

ligger øyeblikket

med sin nakne tid

som fylles med mennesker

steder og hendelser

lukkes

og åpnes aldri mer.

Lillian Skow

 

Jeg tenker mye på viktigheten av å leve i nuet, av å nyte livet her og nå. For det går jo så fort dette lille livet vårt....

Når jeg tenker tilbake på de siste 20 årene, hvor fort de har gått kjenner jeg en slags panikkfølelse i magen og jeg får lyst til å rope stopp verden, jeg vil av! Nesten umerkelig fyker dagene av gårde. Jeg har knapt vent meg til å være småbarnsmor før de små håpefulle er halvvoksne og snart på vei ut av redet. Hele livet føles som om det har gått med på å venne meg til nye livssituasjoner, til å tenke på det som har vært og planlegge det som ligger foran meg - og alt for lite tid har gått med til å LEVE.

Å hele tiden planlegge dagene som kommer og å bekymre seg for ting som har skjedd i fortiden, er bare med på å forsterke en hektisk og travel hverdag og påfører kroppen stress. Jo mindre jeg føler at jeg er til stede, jo fortere føler jeg at tiden går. En ond sirkel det der.

Hva er det som gjør ting så komplisert? Eller rettere sagt: hva er det som gjør at jeg oppfatter ting så komplisert? Hvorfor skal det være så vanskelig å legge til side fortid og framtid og å bare være? Jeg har ikke svaret på dette, men tror at bare det faktum at jeg er oppmerksom på det kan bidra til at jeg med bittesmå skritt bryter den onde sirkelen.

Og så prøver jeg å bryte sirkelen med små enkelthandlinger i dagliglivet. Som å overse møkkete kjøkkengulv og bare sette meg ned og prate med ungene om stort og smått. Bake ei kake og be gode venner selv om huset er rotete. Og når sola skinner, reise til sjøen, sette meg ned og nyte solstråler og saltvannslukt, lukke øynene og bare nyte.

God tirsdag! :)